Virkelighetens monopolspill
Den nyliberale arven har formet verdensøkonomien som et monopolspill. Når vinnerne begynner å komme videre, øker bare avstanden til resten. Resultatet er økende ulikhet og større makt i henda på noen få.
Tekst Kristin Dilani Nadarajah Foto Suzy Hazelwood/pxhere.com
Det nyliberalistiske økonomiske systemet tviholder på drømmen om at samfunnet styres best dersom det er basert på markedsøkonomiske prinsipper. I realiteten ser en derimot at systemet har ført med seg en rekke negative økonomiske og sosiale konsekvenser.
Nyliberalisme handler om å skape fri konkurranse i et åpent marked – et marked der myndigheter i minst mulig grad skal gripe inn. I praksis bidrar ikke systemet til frihet for de mange, men i stedet til en verdensøkonomi dominert av gigantselskaper.
Å drive fri og åpen konkurranse har ført til at de samme selskapene vinner gang på gang: De største vokser og de mindre presses ut. Istedenfor at flere selskap konkurrerer mot hverandre i et rettferdig spill, sitter noen få selskaper med makten til å utforme sine egne spilleregler. Dette kan gjøres på utallige forskjellige måter, men populære metoder er blant annet å utkonkurrere mindre selskaper ved å sette enn kunstig lav pris, kjøpe opp konkurrenter, drive aggressiv markedsføring og skatteunndragelse, ta ideer og kjøpe patentrettigheter på dem. Fellestrekkene er at pengesterke bedrifter som klarer å kutte kostnader i alle ledd, presser ut mindre kapitalsterke bedrifter, på både rettferdige og urettferdige premisser. Den såkalte markedskonkurransen skal endres til redusert konkurranse (monopolisering) fordi det er vinnerne (storselskapene) av den «konkurransen» som dermed skal bruke sin posisjon for å hindre andre i å konkurrere med dem.
Monopolkapitalismen
På 60-tallet utviklet samfunnsøkonomene Paul Baran and Paul Sweezy en teori om den økende tendensen for monopolisering, kalt monopolkapitalisme. Ifølge dem er monopolkapitalismen en etappe i kapitalismen hvor storselskapene har erstattet de små familiedrevne firmaene. Selv om dette er en tendens de observerte allerede da, har dette utviklet seg i større grad etter at nyliberalismen og finansverdenen slo rot i verdensøkonomien på 80-tallet. Finansmarkedet har gjort det enklere for storselskapene å tre inn i flere land og markeder, og i å utkonkurrere eller overta lokale merkevarer og bedrifter verden over. Utvalget i dagligvarebutikkene er et godt eksempel. En stor andel av produktene som blir solgt i Norge er eid av selskaper som Mondelez, Nestlé, og Unilever. Nordiske Orkla har også blitt et multinasjonalt selskap som eier store mengder av produktene vi har tilgang til i dagligvaremarkedet.
Monopolisering i Norge
Det mest synlige eksempelet på monopolisering i Norge er dagligvarebransjen, som i all hovedsak domineres av fire aktører. Her er det også klart hvem hovedmonopolisten er, nemlig Norgesgruppen som eier Kiwi, Meny, Spar, Joker, og Nærbutikken. I tillegg eier Norgesgruppen flere kioskkjeder, som Deli de Luca og Mix, samt matdistributøren ASKO.
Også i andre bransjer ser en liknende tendenser, som i kaffemarkedet i Oslo og andre større byer. Stadig flere småkaféer presses ut fra bybildet, og erstattes av aktører som Kaffebrenneriet og Espresso House.
Et globalt og økende fenomen
Tendensen som en ser i dagligvare- og kaffemarkedet i Norge kan knyttes til alle mulige bransjer. Verden over finnes det eksempler på bransjer hvor konseptet monokapitalisme har slått solide røtter. Vi har teknologigigantene Google, Apple, Facebook, Amazon, og Microsoft. Til sammen styrer de omtrent hele IT- industrien globalt. Når det kommer til betalingsmidler, er kredittkortmarkedet styrt av tre selskaper: Visa, MasterCard, og American Express.1 Innenfor skjønnhetsindustrien eier syv selskaper 182 av de mest kjente kosmetikkmerkene.2
På tvers av industrier og markeder har antallet store og mektige aktører økt voldsomt de siste tiårene. Med også andelen av inntekter til de (200) største selskapene i verden i forhold til verdens totale BNP har økt betraktelig.3 Det samme gjelder overskuddene for de største selskapene (1%),4 mens middels store selskaper ikke har økt siden 80-tallet.
Konkurranse leder til mindre konkurranse
«Den østerrikske skolen», som var hovedinspirasjonen til den nyliberalistiske ideologien, definerer konkurranse som en tilstand der det ikke finnes noen hindringer eller barrierer i markedsprosessen. Altså: «fri konkurranse». Problemet er at konkurranse i seg selv innebærer at selskaper skaper hindringer og barrierer for andre, og dermed fører til mindre konkurranse. Dette er en av kapitalismens største selvmotsigelser, og noe som har blitt forsterket av nyliberalistiske dereguleringer av næringslivet og finansmarkedene.
Google og Microsoft har for eksempel banet vei for sin posisjon i markedet ved å være aggressive mot sine konkurrenter. Enten ved å utkonkurrere andre lignende selskaper og gjøre det umulig for dem å fortsette, eller, hvis man ikke kan utkonkurrere dem, ved å kjøpe opp mindre selskaper. En stor del av den økte profitten skyldes rett og slett at noen få selskaper saboterer det frie markedet og ødelegger for sine konkurrenter. Ifølge sosiologen og økonomen Thorstein Veblen er sabotasje essensielt for å drive forretning. Årsaken til det er at det er svært vanskelig å profittere fra markeder med mye konkurranse.
I motsetning til den nyliberale drømmen, er regulering og inngrep i markeder nødvendig dersom en ønsker mer konkurranse. Med en gang markedet er overlatt til seg selv vil «vinnerne» kunne grave større vollgraver rundt det markedet de styrer. På den måten blir det også vanskeligere for nye konkurrenter å starte opp, og, ikke minst, lykkes. Dette er selvmotsigelsen til konkurranse, og over tid fører ikke den nyliberalistiske modellen til mer konkurranse, heller tvert imot.
Kristin Dilani Nadarajah er styremedlem i Attac Norge.
Attac Norge er en partipolitisk uavhengig organisasjon som arbeider for en demokratisk forankret økonomi. Attac kjemper for en sterk regulering av den internasjonale finanssektoren, spesielt gjennom finansskatt og avskaffelse av skatteparadisene, og for verdenshandel som setter miljø, menneskerettigheter og sosiale rettigheter foran profitt.
Noter
1) https://www.economist.com/special-report/2018/11/15/across-the-west-powerful-firms-are-becoming-even-more-powerful?fbclid=IwAR2kp48Iu8vev87WtvgNJNgFhwqtfIH6ijn9HWwEkVPeglWOSF2IZtaYcNI
2) https://www.insider.com/companies-beauty-brands-connected-2017-5#:~:text=These%20seven%20megacompanies%20%E2%80%94%20Est%C3%A9e%20Lauder,we%20all%20think%20about%20beauty
3) https://monthlyreview.org/2011/04/01/monopoly-and-competition-in-twenty-first-century-capitalism/
4) https://www.mckinsey.com/~/media/mckinsey/featured%20insights/innovation/superstars%20the%20dynamics%20of%20firms%20sectors%20and%20cities%20leading%20the%20global%20economy/mgi_superstars_discussion%20paper_oct%202018-v2.pdf
