Tekst Cathrine Brun Foto Mali Almå
Vi holder den så kjær, så nær, så fristende å ty til den, for den kan holde ubehaget borte. For en stund i hvert fall. Denne løgnen vi har lært å praktisere.
Med løgnen kan jeg noen ganger føle at jeg har makten i mine hender. Litt som en rus. Når jeg ser hvordan jeg kan forføre mennesker, ved å legge litt på i fortellingen om hvordan dagene mine er. Jeg får til slutt det jeg trenger, anerkjennelsen eller applausen som en lykkepille, et kick. «Hun der Cathrine asså, hun har jammen litt å stri med». Eller «Wow, hun der får sannelig gjort det», og det legges hjerter på hjerter inne på Insta og det fungerer. En liten stund, får jeg det litt bedre.
Jeg har blitt så vant til å lyve litt at jeg ikke merker at det skjer. Det blir liksom en stil, en del av personligheten. Jeg lærte det tidlig, å holde på en løgn, lenger enn et døgn. For det var det eneste grepet som fungerte under mine himler. Det andre var altfor skummelt å skulle snakke sant. Om jeg ikke holdt på det som var vår stille overenskomst, kunne det skje uoverskuelige ting hjemme. «Sånn har vi det, dette er oss, dette er vår identitet. Vi er familien Lykke, vi holder sammen og vi er bitte litt bedre enn alle de andre.
Det andre, som ligger og ruger under overflata, følelser og sånn, aner vi ikke hvordan vi skal forholde oss til. For det har vi ikke lært. Eller det er for smertefullt.»
Vi mennesker gjør alt vi kan for å unngå å kjenne på smerten. Da tar vi en spansk en istedenfor. Hvit eller sort. Det blir som en fender i møte med verden. Løgnen tar støyten. Problemet er bare at det er litt som å holde varmen ved å tisse i buksa. Det funker der og da, men ikke i lengden.
Jeg har stort sett gått rundt med den våte buksa gjennom livet. Har blitt vant til det. Men greia er at det forsvinner jo ikke. Det er som å tro at dersom jeg har stjålet noe verdifullt fra en venn eller en butikk. Så har jeg fått sykt dårlig samvittighet og jeg gjemmer det bort i kjelleren din og tenker at nå er det borte. Men det skjer jo ikke. Det er som om det blir enda mer til stede. Inni hodet står det til slutt og lyser og blinker rødt og henger over meg når jeg skal sove. Det kan jeg love. Jeg får vondt i løgnhalsen min. For dypest sett trenger vi sannheten.
Hvorfor det, tenker du kanskje. Hva er det med denne sannheten som er så bra for oss, når det gjør så innmari vondt og er så krevende å få til?
Særlig hvis du har driti deg ut, eller såra noen. Eller løyet for verden om hvem du egentlig er, veldig lenge, et helt liv kanskje, lata som du var litt sterkere. Og så skulle folk plutselig se hvor sårbar du er. Hvor liten du kan kjenne deg, på en fredagskveld når det er ingen som ringer. Eller en hel helg. Du føler deg som en liten jente eller gutt som trenger trøst for å bli glad i deg selv igjen. Fordi du har kava i selvhat i lang tid.
Da er det et gap der, det krever mot. Det er litt som å hoppe i det kalde vannet, og det er skikkelig smertefullt med én gang. Men når du legger på svøm, roer det seg, du blir i ett med vannet. Kroppen justerer seg, liker forandringen. Og når du står opp igjen etterpå og tar imot sola som titter frem bak skyene og strålene treffer den nakne huden din, så er det utrolig godt. Det sitrer i hele kroppen. For noe får lov til å sirkulere friere inne i deg.
Dette gjør sannheten med oss. Den løsner det som har satt seg fast, som løgnen har stivnet, i frykt kanskje. Ofte er løgnen og frykten to gode venner som vil holde fast på status quo, eller offerrollen. Den er livredd for endringen så klart. Det er ukjent og vi kan miste vi kontrollen. Løgnen vil at vi skal ha kontroll og vite hva morgendagen bringer. At vi vinner, at vi ikke svinner, men overlever. At de andre må like oss, for enhver pris. Tenk om de ikke liker oss. Jeg har tenkt sånn, herregud jeg har vært redd.
Men sannheten, den kan sette himmel og jord i bevegelse, sånn kan det føles. Ta oss ut i kaos, kanskje. Så kan noen tøffinger snakke om frihet, men herregud, akkurat nå, er jeg så redd at det går jo ikke. For plutselig kan jeg ikke manipulere meg frem til hvordan de andre skal respondere på meg, for å unngå å kjenne på dét inni meg som jeg er så redd for, gamle følelser av svik.
Sannheten vil, slik vannet nedover elva, bevege seg fritt og ledig, og den lar seg ikke styre. Det slippes noe løs og så kan det komme uante følelser. Vonde som gode. Som en sommerdag etter et kaldt bad, ikke sant. Det er noe frigjørende med de samtalene folk ofte venter med til noen i familien blir dødssyke. Først etter kreftdiagnosen eller dødsdommen så setter vi oss ned og prater, for første gang, ordentlig, helt sant, helt inn til beinet. Alt det vi alle har stått og sopt inn under teppet får plutselig lys. Så kan vi endelig se på det sammen og se at oj, vi har jo alle bidratt. Endelig kan vi puste fritt og forstå hverandre og de valgene vi tok og alt vi ikke sa, fordi vi var så jævlig redde for å skuffe eller bli avvist.
Vi løy antakelig ut fra et ønske om kjærlighet. Trodde vi måtte pynte på, for å bli akseptert eller elska. Vi tror ikke at sannheten kan bære oss helt frem. Gi oss det vi drømmer om.
Jeg var fryktelig ambisiøs. Hvorfor var jeg det? Var sikker på at jeg måtte kjempe meg frem for å få det jeg ville ha, måtte ha. Slik som mange toppledere eller politikere slåss med spisse albuer, korrupsjon, eller trusler, fordi de tror ikke at det går uten, og de må vinne. For hvis ikke er de ikke verdt nok. Vi legger verdien på oss selv som mennesker der ute, i hvor mye makt vi har eller penger på konto eller hvor mye presse eller posisjon vi har klart å karre til oss. Hvor stor garasje vi har.
Så glemmer vi at det er stemmen i hodet vårt som vinner da, når vi tror at vi ER tankene våre.
Så glemmer vi at vi er så mye mer enn dette, stæsjet der ute. At det har så lite å gjøre med virkeligheten i grunn. At det usynlige inni oss, som ingen kan ta fra oss, er der vi finner den egentlige følelsen vi leter etter. Hele livet leter vi, etter selvverd, etter ro. De snakker om fred i avisene. Men hva med den freden inni oss, hvor vi kan hvile uten å måtte prestere først. Vi kan nyte en øl uten å ha måttet flytte en halv haug med murstein først.
Det kan dukke opp en følelse av glede, helt uanmeldt. Den kjærligheten vi plutselig kan kjenne overfor oss selv, finner vi ikke i dype lommer i statens pengekasse. Eller i altfor smarte aksjekjøp hvor vi lurer oss forbi regelverket og føler oss privilegerte.
Den dukker gjerne opp når vi minst aner det. Når vi lar oss selv bli den elva som ikke skal kontrollere alle omkring oss. Påvirke folk til å se deg på en bestemt måte. Oppføre seg overfor deg på en bestemt måte.
Men fy faen den er lett å ty til den løgnen, ikke sant. Fordi den kan gjøre at vi slipper å ta dette slitsomme ansvaret for å rydde vår egen sti. Eller se på hva vi selv har skapt. Og istedenfor peke på de andre som er så dumme, som ikke forstår hva som skal til for å skape en bra verden for alle. Som ikke forstår hva du trenger.
Det er så lett å holde på offerrollen med løgnen. Den er der for at vi skal slippe å tre inn i dette klare lyset som viser alt vi ikke ville stå ved.
Men jeg må bare få sagt, når jeg først har prøvd denne øvelsen som handler om å avsløre meg selv, så er det skikkelig digg etterpå. Det er nesten bedre enn et friskt sommerbad. Den lettelsen å kjenne i kroppen, fordi sannheten har så mange gaver i kjølevannet sitt. Og de er uante.
Jeg visste ikke at det kom en pakke der, som lå og venta. Og den ligger og venter på hver og én av oss. Og vi kan bli litt mindre redde for å vise vårt sanne ansikt, i vårt eget speil eller der ute. Ikke bare på jobben, men også blant venner. Det blir ikke så mye å leve opp til. Vi kan senke skuldrene og være oss selv.
Det har vi hørt mange ganger. Være oss selv. Det handler om å få litt mer kontakt som er vår essens. Og ikke minst kontakt med dem vi omgir oss med. Se hverandre uten alle filtrene våre. Gi hverandre en sjanse til å komme nærmere. Tre inn i det som er ekte liv.
Jeg synes det hadde vært spennende å være på en slik klode. Med ledere som viser vei. Om det er i barnehagen eller på Stortinget, og våger å være feil, ikke alltid må ha peil. Som ikke må skjule sine svakheter, men tvert imot erkjenne dem.
Fordi det er dét som gjør oss til mennesker. For vi ER jo fulle av skavanker, alle i hop. Men når vi tar ansvar for det, så blir det våre styrker. Så gjør det oss til litt mer medfølende og kanskje ydmyke mennesker. Som skaper gode ledere, tror jeg. Ikke bare for nasjoner og store bedrifter, men også i skoler og i familier. Hvordan veilede barna våre? Hvordan veilede oss selv? Et samfunn der hvert enkelt individ tar ansvar. Tenkt det. Hva vi selv kan endre på og være ærlige med, og ikke bare lure oss unna. For det er så lett å tenke at de andre må gjøre det.
Jeg tror at det vil bli morsomt å møtes og finne på ting. Inn i en ekte kreativitet hvor vi sammen kan skape en helt ny fremtid.
Jeg har trua.
Har du?
