Omtale av Christopher Nielsens tegneserie Weltschmertz 10 B og utstillingen System Ernst – Oslo Streetview.
Tekst Stein Holte
Folk, i hvert fall jeg, som vakla ut fra det gamle «#RealMunch-museet» på Tøyen, etter å ha blitt overfalt av Christopher Nielsens utstilling System Ernst – Oslo Streetview, var klar over at de hadde opplevd noe helt spesielt. Noe de aldri kommer til å oppleve igjen. For der inne hang de tett i tett. Godt over hundre akryl-, akryl/collage-malerier, og trykk, i fine rammer. Noen av dem hadde en gang omsluttet selveste Munch. Mange er så fulle av burleske detaljer at du kunne brukt en dag bare på å studere ett av dem. Men det kan du ikke, for du blir dyttet videre av stadig nye horder med måpende tilskuere, som også skal se, sjokkeres og overveldes. Og du får virkeligheten midt trynet. Virkeligheten til samfunnets utstøtte. De som pusher dop ved Stargate, de som henger rundt Gunerius, Prinsen og sprøyterommet. De som «hvermannsen» haster forbi med skylappene på. De som «hvermannsen» ikke vil se. Bortsett fra når de er kunst, og kan kjøpes og henges på veggen. Brått er det som en av dem har tredd ut av rammene og ned på gallerigulvet. En junkie i en rullestol. En junkie med ett bein og sprøyta i armen, og legger du øra inntil kan du høre hva han har å si. Men han er ikke levende. Han er en statue Christopher har laget sammen med Fie Baro. Her er også portretter av gamle og nye bygninger, og harselas med det nye Munchmuseet. Et neoninfisert monsterbygg Christopher, korrekt observert, har sammenlignet med en flyplass innvendig. Og så er det portrettene. Levende og døde kultlegender og antilegender, og sjølportrettene, og bikkja som hata Munch. Og først og fremst: alt du ikke får med deg. Fordi det er så helvetes mange inntrykk.
I tre uker sydet det av kunst, performance, platemesse og levende liv her inne. Før bygningen igjen falt til ro som et mausoleum for en tid som aldri kommer tilbake. Utstillingen er over, og nesten alle verkene er solgt og spredd for alle vinder. Hvis du ikke fikk den med deg, er det altså for seint. Men fortvil ikke. Mange av bildene er gjengitt i boka Weltschmerz 10B. Hvori opptatt System Ernst/Oslo Streetview. Der får du også med deg kunstnerens egne kommentarer til bildene, et langt illustrert essay, og noen tegneserier som bare kunne vært laget av Christopher Nielsen. Og alt dette for atskillig mye mindre penger enn det snobbene som kjøpte bildene måtte ut med.
Et lite stykke Oslo
Ingen norsk kunstner har skildret min generasjons samtid på en mer nådeløs treffsikker måte enn Christopher Nielsen. Ingen andre er i nærheten. Om sivilisasjonen, på en mirakuløs måte, skulle overleve i 100 år til, vil han fremdeles være husket. Gjennom tegneserier, film, installasjoner, skuespill, malerier, og til og med et konseptuelt barprosjekt, har han dissekert samfunnet og enkeltmenneskenes håpløse tåpeligheter, og mildt sagt ikke gitt oss falske forhåpninger om snarlig bedring. Et gjennomgående tema i hans virksomhet har vært, og er, samfunnets såkalte «utskudd» og deres tragiskheroiske liv og skjebner. Han har fulgt dem fra de var pøbler og «narvere» i drabantbyene og inn til Oslos engang idylliserte frikermiljø. Der har de blanda seg med utstøtte utskudd fra hele landet, lømler fra pønk og okkupasjonsmiljøet, ofre for skolemedisinen, og fremmedgjorte innvandrere. Hele veien har vært en langsom nedtur. Fra Parken via Plata til Gunerius. Og han kan ikke beskyldes for å romantisere disse miljøene. Her er den kalde harde virkeligheten skildret like traurig som den er. I System Ernst og Weltschmerz 10B spiller de hovedrollene. Ofte som spøkelser
Candy Collect
Weltschmerz 10B er i utgangspunktet en tegneseriebok. Du kan ta del i en psykodramatisk kjærlighetshistorie mellom en botanikkfanatiker og en plante, der det å ikke bruke kondom under samleie, får dramatiske konsekvenser. Du får vite hva som skjer når den fæle, gamle heksa lokker Hans og Grete inn i den store, mørke skogen ved hjelp av dataspillfarsotten Candy Collect. Du får møte André Ze Giant. Og du får historien (som det aner meg å ha sett på trykk før, men jeg kan ta feil) om ynglingen som blir vist, og får behørig kommentert av dårlige venner, et pornoblad for folk med en spesiell fetisj, der mora hans er aktiv deltager. I nesten 40 år sitter han og hører på hennes fortvilte forsøk på å få kontakt og tilgivelse på telefonsvareren, før han ender opp med å klaske bladet på kista hennes under begravelsen. Bare Gud tilgir. Som historien heter.
Uglen ved Gunerius
Jeg veit ikke hvem Gud skal tilgi når det gjelder de som har skapt tilstandene i System Ernst – Oslo Streetview. I Weltschmerz har System Ernst fått undertittelen: Rapport fra Maskinrommet. Dagboksnotater fra januar 2018 t.o.m. 19. april 2022. Et ganske unikt tidsrom i Norge og Oslos historie, med andre ord. Her inngår bilder og tekst i en symbiose som løfter dem begge.
Utgangspunktet er Christophers daglige ferd fra veikrysset mellom Oslogate/Grønlandsleiret og Schweigaards gate, via flere kryss gjennom Grønland helt til han kommer til Brugata og når fram til «IKKE MAT UGLEN DO FEED THE BIRD»-skiltet, som sender sitt finurlige budskap til Christopher, «til oss alle, til stamgjestene på Teddy’s vis a vis». Men husk at det er uglen du skal mate. Der er den som gir deg kraft til å gå rakrygget forbi dopselgerne utenfor Gunerius uten å kjøpe. Og Christopher går rakrygget videre. Over den istykkergravde Storgata, opp Hammersborggata, inn på Rockefeller, opp vindeltrappa til tredje etasje, og inn til atelieret som er merket med skiltet «Til maskinrommet». Derfor heter atelieret Maskinrommet. Her er System Ernst skapt.
Koronaen kommer brått på. Lockdown. Gatene blir stille og øde. Som i en spøkelsesby. Men gjengen rundt Gunerius holder stand. Området rundt Gunerius tilhører dem nå. De holder på med sitt. Nesten som spøkelser. Christopher går gjennom en tidvis mørklagt Brugata. Av og til lyser et vindu trøstende fra Teddy’s.
Det jeg legger merke til når jeg sitter hjemme og nyter dette i ro og mak, er hvor kvalmende groteske en del av bildene og de medfølgende historiene er. Det er bilder jeg ikke kan fatte at noen vil orke og ha i stua si. Og de er fra virkeligheten, ikke en eller annen sjuk fantasi. Og så er det historier som er gripende triste. Som historien om Linda, som ville vise ham en animasjon, men som viste seg å ha en hel skokk av stemmer kalt psykoklubben inne i hodet. Christophers stemme var en av dem. Som så mange andre måtte hun dempe stemmene med speed og heroin. Men han har også en streetfashion avdeling med kvinneportretter. Og flotte portretter av overlevere. Som broren Joachims gamle svirebror Goggen, og Lars i Hjelmsgate 3. Og det egentlige Munchmuseet, selvsagt, og Tøyenbadet, som stort sett har vært en ruinhaug de siste åra. Hjelmsgate 3. Og rasende nidbilder av det nye nymotens Oslo S. Symptomet på paradigmeskiftet. Dubai Bjørvika marsjerer over Christopher Nielsens Oslo. Over en verden, en tid, en generasjon, og et miljø som snart forsvinner inn i historien
Nå er pandemien visstnok over. Utskuddene fra Gunerius er flytta over gata til uttafor Kiwi. Der har de nye, fine marmorbenker å sitte på. Christopher Nielsen har mista Maskinrommet. Fortrengt av en nymotens Street food-restaurant. Street food? Et wienerbrød og en Litago sjokolademelk, takk.
Fra System Ernst til anarko-royalismen
System Ernst er, ifølge Christopher Nielsen, gammal bølerslang for et system som funker dårlig, et dysfunksjonelt system. Jeg mener vi sa det på Greverud også. Egentlig forbinder jeg uttrykket med Leif Juster. Kanskje bare fordi det ville være så typisk Juster. Når jeg leser ordene, hører jeg liksom Justers stemme si det inne i hodet mitt. Nåja, det var en digresjon. Uansett kunne ikke Christopher funnet en bedre metafor for samfunnet vi lever i, og ideologien de fleste av oss sliter under. System Ernst er i ferd med å kjøre oss i grøfta. Og kanskje videre uttafor stupet, og ned i Dystopia.
Weltschmerz 10B inneholder del to av det rikt illustrerte essayet «Utopia or bust». Første del står i Weltschmerz 10A som kom ut i 2021. De fleste av oss som klager over System Ernst, ender opp med en slags «Er det ikke fælt? Og det skal bli mye verre»-konklusjon. Visjoner og konstruktive løsninger er det dårligere med. Christopher Nielsen prøver. Her fremmes «kollektivismen», et økologisk- og anarkistisk-inspirert tankesett, der konsentrasjonen av makt, og dermed potensialet for misbruk, er sterkt begrenset. Han resonnerer seg fram til et bærekraftig, sterkt desentraldesentralisert, og tilnærmet utopisk samfunnssystem. Et system der Facebook og Google eies av oss alle. Der Amazon fungerer som en nonprofit byttesentral. Hvor folk og bedrifter trimmer fram sitt daglige energibehov på ergometersykler. Han kaller det anarko-royalisme. Dets symbol er en indianer på sykkel. Alt er helt logisk. Du bør lese essayet. B-delen kan stå aleine, men for fullt utbytte bør du kjøpe og lese både Weltschmerz A og B. Da får du med deg mange flere tegneserier også.
Herved anmeldt og anbefalt!
Weltschmertz 10B
Christopher Nielsen
117 sider
No Comprendo Press
2022
Boka er innbundet og trådsydd i ryggen
Papir: Munken Lynx 130g
Format: 31x 23 cm
