foto Lauri Barbuica
Grusomhetens teater 10.-12. mars og vi ser dette teppet rødme i stål. Et stykke om maleren Bendik Riis, sånn sett, dette er gøy. Vi ser på prøvene noe og får inntrykk av en øm scene fra barndom. Dette minner om Mozart filmen og man ser dette som film inspirert som La dolce vita av Fellini med Marcello Mastrioanni, spilt av Brendan McCall og det dreier seg om at dette er tre forestillinger før stykket skal til India. Dette ses som Tsjekhov.
Humor, incest, pedofili, og dette er fransk og dette er godt. Og klokt, og som maler ser jeg dette som nokså ordentlig stykke i Velasques tradisjon.
Industrikapitalismen, monopolkapitalismen, pedokapitalismen, i en flow av undertrykkende greier og skjødesløs omgang med mennesker, der skuespillerne er dukker. Mine dukker! Og dette funker.
Bendik Riis historie, er jo et ikke-tema! Bendik Riis fra Fredrikstad er en norsk kunstmaler i en stor tradisjon og Carl Larsson ses og en del folk som man etter hvert kommer på, Henri Rousseau, naivisten og dette er norsk til det som er vår tradisjon til Kristoffer Uppdal og man aner hva som skjedde da Bellman viste sitt talent for rim i feberfantasier og Evert Taube flykta hjemmefra til Stockholm for å leve ut sin kunst.
En våkenatt for Jølster!
Dette er anti Munch og vi ser falskheten utspille seg på scenen som i Wessel Kjærlighet uten strømper der vi ser Norge komme til sin rett som sant.
Nicolai Astrup, der barndom blir avromantisert blomstrende!
Ashirwad International theatre festival i Begursarai – Bihar.
