Tekst og foto Maria Vagle
Boligkrisen i Europa blir stadig mer alvorlig. Den rammer de unge og sårbare hardest, og forsterker tendensene til polarisering og destabilisering av samfunnet. Kan løsningen på problemene finnes i Wiens mer enn hundre år gamle boligpolitikk?
Det er en alvorlig boligkrise i hele Europa. I mange land er boligbehovet nesten dobbelt så høyt som takten på boligutbyggingen, og i Norge har prisene på boliger steget med nesten femti prosent de siste ti årene. Etterspørselen etter utleieboliger har økt kraftig, og det samme har husleia.
Det har vært en varslet krise, men politikernes måte å møte den på henger ikke sammen med alvoret i situasjonen. Boligpolitikken driver fram større økonomisk og sosial ulikhet i samfunnet, noe som igjen fører til utenforskap, polarisering og sosiale konflikter.
Eksempelet Wien
Midt i hjertet av Europa finnes det en by som har gått mot strømmen. I Wien har de i mer enn hundre år ført en unik boligpolitikk. Her bor rundt 60 prosent av befolkningen i såkalte gemeindegebau, som best kan oversettes med samfunnsbygg. Dette er rimelige, kommunale eller subsidierte ikke-kommersielle boliger der leietakere har tidsubestemte leiekontrakter til strengt regulerte priser.
Boligene må ikke forveksles med det vi kaller sosialboliger. Inntektsgrensen for å få en slik bolig er satt til ca. 600 000 kr. Inntektsgrensen er satt såpass høyt for å sikre varierte bomiljøer. Nesten åtti prosent av befolkningen i Wien kvalifiserer til disse boligene. Dette gjør at det er i flertallets interesse å opprettholde et slikt system. Ordningen er under press fra markedskreftene i EU.
Røde Wien
Dagens boligpolitikk har røtter i ordninger utviklet i perioden 1919–1934. I perioden, som ble kalt Røde Wien, ble det drevet et sosialdemokratisk reformarbeid uten sidestykke i historien. Det ble satset på kommunal velferd, storstilt boligbygging, helse, skole, kultur og utdanning. Moderne og universelle velferdsgoder som 8-timersdagen og arbeidsledighetstrygd ble innført. Prosjektet vakte stor interesse internasjonalt og fikk bred anerkjennelse i andre gryende sosialdemokratier i Europa. Historikeren Wolfgang Maderthaner omtaler Røde Wien som «et av de mest ekstraordinære, kreative og modige kommunale eksperimentene i nyere europeisk historie». Blant dem som lot seg inspirere og begeistre var sentrale politikere i Det norske Arbeiderpartiet som reiste på flere studieturer til Wien.
Politisk uro
Første verdenskrig endte med en oppløsning av dobbeltmonarkiet Østerrike-Ungarn som gikk fra å være et keiserdømme med over 50 millioner innbyggere til en republikk med 6 millioner, noe som medførte stor politisk uro og økonomiske utfordringer. Krigen og fredstraktatens harde vilkår skapte en økonomisk krise. Hyperinflasjonen, som varte fram til 1922, førte til et stort fall i eiendomsprisene og full stans i den private boligbyggingen.
Etter første verdenskrig var boligforholdene i Wien blant de aller verste i Europa. Fattigdommen og nøden var prekær. Folketallet hadde steget til nesten to millioner, og folk fortsatte å strømme til byen på jakt etter arbeid og bolig. Arbeidsledigheten var svært høy og boligsituasjonen elendig. Trange boliger med et minimum av sanitære forhold samt mangel på lys og luft, gjorde leilighetene mørke og fuktige, og førte til at tuberkulose var en utbredt sykdom. Mange arbeidere organiserte seg i bofellesskap utenfor sentrum på okkupert mark der de dyrket maten sin selv.
De aller dårligst stilte bodde som såkalte «senge-leietakere» noe som innebar å ha tilgang til en seng til bestemte tider av døgnet. Utenom disse tidene måtte man oppholde seg utenfor leiligheten. Det kunne gjerne være halve døgnet eller mer. Personlig eiendom, vanligvis en koffert, måtte man slepe med seg hele dagen.
Nye ideer – austro-marxisme
Det multi-etniske keiserdømmet Østerike-Ungarn var gått i oppløsning. Den russiske revolusjonen spredte nye ideer og nytt håp for mange som hadde levd på bunnen av det strengt klassedelte keiserdømmet og Wien var et sentrum for de nye ideene. Her bodde både Adolf Hitler, Josef Stalin, Sigmund Freud og Lev Trotskij, komponisten Alban Berg, arkitektene Adolf Loos og Margarete Lihotzky, filosofen Ludwig Wittgenstein og Otto Bauer, juristen som utviklet austro-marxismen, et sosialistisk alternativ mellom sosialdemokratiet og marxismen. På kafeer og i ølstuene ble sosialistiske og kommunistiske ideer diskutert side om side med antisemittisk og nasjonalsosialistisk tankegods.
Den østerrikske arbeiderbevegelsen sto sterkt etter krigen. Ved det første demokratiske valget i 1919 fikk sosialdemokratene (SDAP), der den venstresosialistiske austro-marxistiske fløyen hadde tatt over ledelsen, rent flertall og dermed makten i Wien. Resten av Østerrike ble styrt av de kristenkonservative (ÖVP).
Med kreativitet og optimisme, inspirert av Marx og Engels, men også av nye tanker om alt fra helse, pedagogikk likestilling og medbestemmelse, til skatt, arkitektur og psykologi, ønsket de å revolusjonere samfunnet. I motsetning til marxistene mente de at politisk og økonomisk makt måtte vinnes med fredelige og demokratiske midler.
Da Wien i 1920 ble skilt ut som en egen delstat i Østerrike, fikk sosialdemokratene det virkemiddelet de trengte for å sette i gang sitt radikale samfunnsprosjekt. I tillegg til at de fikk kontroll over byens lovverk, økonomi og skattepolitikk kunne de dra nytte av skattlegging på tre administrasjonsnivåer: på føderalt, delstatslig og kommunalt nivå. De ville bygge et nytt samfunn, og et av deres fremste mål var å skape en helt ny boligpolitikk. Bolig ble definert som en grunnleggende rettighet og skulle ikke underlegges markedskreftene.
Breitnerskatt
Byens sosialdemokratiske bystyre med bankmannen Hugo Breitner som finansbyråd i spissen, satte den akutte bolignøden, arbeidsledigheten og fattigdommen øverst på dagsordenen.
Unntakslover fra krigstiden, blant annet når det gjaldt husleieregulering, ble videreført, og et skattesystem som prioriterte en progressiv eiendomsskatt og skatt på luksusforbruk fremfor inntektsskatt, ble innført. Av politiske motstandere på høyresiden fikk Breitner tilnavnet «skattesadisten».
I 1927 utgjorde Breitner-skattene omtrent 36 prosent av Wiens skatteinntekter. Skatteinntektene skaffet kommuneforvaltningen en solid inntektskilde som i sin helhet ble brukt til å finansiere utvikling av ulike velferdsordninger og den storstilte boligutbyggingen for byens arbeiderklasse. Den nye boligbebyggelsen bar deretter alltid påskriften «Bygget med midler fra boligskatten.»
«Driftskostnadene til skolenes tannklinikker dekkes av de fire største wienerkonditoriene. Skolelegene betales av matavgiften fra Hotel Sacher. Den samme matavgiften fra Grand Hotel, Hotel Bristol og Imperial dekker utgiftene til de utendørs barnebassengene. Det kommunale fødesykehuset ble bygget med skatter fra timebaserte hoteller (bordeller), og driftskostnadene dekkes av Jockey Club med skatter fra hesteveddeløp.»
Hugo Breitner
Superblokkene
Den økonomiske krisen og hyperinflasjonen etter krigen ga politikerne i Wien god drahjelp. Tomteprisene hadde sunket og kommunen benyttet muligheten til å kjøpe opp billige tomter sentralt i Wien, noe som gjorde den til delstatens største grunneier. De kristenkonservative, som hadde sittet med makten før krigen, hadde bygget ut en solid infrastruktur, vann, avløp, offentlig transportsystem, gass og kraftverk. Hyperinflasjonen spiste opp gjelden som disse utgiftene hadde påført byen.
Fra 1923 til 1933 ble det bygget 64 000 nye boliger i Wien, ikke i drabantbyer utenfor byen, men i helt nye og moderne boligkvarter i sentrum. Dette dekket boligbehovet til ti prosent av byens befolkning. De nye boligene, de såkalte Hof-ene, var organisert rundt store, åpne gårdsrom med trær og hageanlegg og med lekeplasser for barn, og ble kalt superblokker pga. størrelsen. Det kjente Karl Marx-Hof rommet over 1300 boenheter. Mange av samtidens dyktigste arkitekter ble engasjert i utformingen, noe som gjorde at boligene fikk et helt annet preg enn de ofte triste sosialboligkompleksene som ble bygget i mange andre land. Boligutbyggingen skapte dessuten sårt tiltrengte arbeidsplasser til mange.
Hof-ene skulle danne helhetlige og rimelige bomiljøer, der leietakere fikk trygge leiekontrakter og betydelige rettigheter som gjorde at de ikke kunne utnyttes eller kastes ut av grådige utleiere. Leilighetene var relativt små, men lyse og luftige og med innlagt vann, toalett og gass. Til gjengjeld ble det anlagt mange felles funksjoner som bad, vaskeri, gymsal, møterom og lekeplasser. Flere steder ble det også bygget bibliotek, helsestasjoner, kino, barnehager og rådgivningskontor for gravide. Tanken var å skape sosiale møteplasser og bedre livsvilkår på alle områder for beboerne.
Politikerne i Det Røde Wien sikret en radikal omfordeling av velstand i den særdeles klassedelte byen ved hjelp av den rette kombinasjon av klokskap og gjennomføringsevne. Med ambisjoner om å gjøre Wien til et mønstereksempel og utstillingsvindu for sosialistisk forvaltning og skattepolitikk, viste de at kommunen hadde en betydningsfull rolle i staten når det gjaldt å forandre samfunnsforhold. Dette irriterte de konservative, føderale myndighetene som etter hvert strupte overføringer av penger til Wien og brakte Wiens boligutvikling midlertidig til en ende.
Fascismen på frammarsj
I Østerrike var nasjonalsosialistisk og fascistisk ideologi på frammarsj. Landet var dypt splittet mellom sosialdemokratene som var i flertall i Wien og i andre større byer og de stadig mer autoritære kristenkonservative, som hadde flertallet i mindre byer og rurale områder.
I 1934 ble sosialdemokratene i Wien tvunget fra makten under Februaropprøret, og det påfølgende autoritære regimet med Dollfuss som diktator, brakte Røde Wiens boligprogram til en brå stopp.
Wien og dagens boligpolitikk
Etter 2. verdenskrig fikk sosialdemokratene makten tilbake i Wien gjennom frie valg. Siden har de beholdt den og styrt hovedstaden, der det i dag bor 1,9 millioner mennesker, med vekt på å styrke og videreutviklet en sosial boligpolitikk. De har gjenopptatt idéene om Gemindegebau som et viktig instrument for utviklingen av en sammensatt, solid og blomstrende boligutvikling og en betydelig del av velferdsstaten.
Wien er igjen blitt et eksempel til etterfølgelse for alle som er nysgjerrige på moderne byutvikling og boligpolitikk. Byen fortsetter å være en oase i en markedsstyrt verden og et sted der ånden etter Det Røde Wien lever videre.
Som arkitekten bak Alt Eerla, et av de største og mest storslagne sosiale boligkompleksene bygget på 1970-tallet så fint formulerte det:
«In der Badehose sind wir alle gleich.» (I badebukse er vi alle like.)
Teksten bygger på et todelt foredrag om Wiens boligpolitikk, holdt i forbindelse med Sagene Bærekraftverksteds november-workshop på Sagene Kunstsmie i 2025. Den ene delen tok for seg den historiske utviklingen av Wiens boligpolitikk, og den andre gikk nærmere inn på dagens boligbygging i Wien.
Kilder
https://www.platformspace.net/home/the-house-that-anti-fascism-built-the-hofs-of-red-vienna
https://ieuropa.no/hva-skjer-i-europa/hvordan-wien-overvant-bolignden
https://socialhousing.wien/tools/municipal-housing-in-vienna
https://hiddenarchitecture.net/allt-erlaa/
Dagsavisen 25.august 2019, Den glemte revolusjonen i Europa
Wien, En arkitekturpolitisk studie av en stad i förändring, 1848 – 1934, Fritz Wulz
