Jan Kallevik var en sentral skikkelse i hovedstadens ungkulturelle drama på 80- og 90-tallet. Først som en av mange aktive aktører i den ungkulturelle revolusjonen på 80-tallet, med eget band (autistiske barn), fanzine (absolute musique) og kassettforlag (consum), deretter som gründer og drivkraft i hovedstadens skinhead-miljø. i den sistnevnte rollen ble han engasjert i en blodig konflikt mot en nynazistisk scene i framvekst som forsøkte å tilrane seg skinhead-kultens estetikk. Kalleviks beretning kommer rett ut fra kjernen i denne konflikten, og er i seg selv et stykke norsk samtidshistorie av fortsatt rykende aktualitet og interesse.
Xtrm er dertil drivende godt fortalt og disponert, en «page-turner» som det heter på forlagsk, uten å kompromittere historien eller de deltagende. Til de som har vært bekymret, noen har vært det, Kallevik utleverer først og fremst seg selv, og det gjør han uten hud og omsvøp. Alle andre deltakende forblir diffuse bifigurer uten fortid, til og med hans nærmeste venner er dekonstruerte til en grad som gjør dem vanskelig å identifisere. Undertegnede var selv til stede i dramaet, og jeg kan kjenne igjen deler av meg selv i tre forskjellige av disse dekonstruerte figurene. Jeg regner med at dette er et bevisst grep fra forfatterens side, og sakens natur taler for at dette har vært det riktige å gjøre. Måten Kallevik og hans partner Haakon Larsen har løst dette på er utmerket i mine øyne.
foto: Åse Karlsen
Kalleviks personlige historie får en sentral plass her, og den inneholder i seg selv mer enn nok av ingrediensene til et klassisk drama med samtidig aktualitet. Kalleviks historie er på sett og vis historien til en hel generasjon, og gjenkjennelsesfaktoren er akutt og fysisk. Det var mange som vokste opp i denne sinnsyke tiden som har lignende erfaringer. Tidsepoken spiller en sterk rolle i livene til alle disse, undertegnede inkludert. Begeistringen over å finne et fellesskap der man blir tatt på alvor og kan oppfylle en funksjon og en rolle på egne premisser og bli respektert for det, engasjementet i å styrke og bevare dette fellesskapet, konflikten med myndigheter, politi og ikke minst nazister, til sist overgangen til tiden etter at alt har skjedd. For Kalleviks del, som for undertegnede og mange andre av de deltagende, innevarsles denne overgangen av personlig krise og sammenbrudd. Ikke alle av «våre» klarte denne overgangen med liv og helse i behold. I Kalleviks tilfelle har tilfeldigheter og marginer avgjort at han i det minste beholdt livet.
Det er på sin plass her å nevne at jeg kjenner få som utviste så kritisk mangel på hensyn til egen kropp og helse som Kallevik i de dramatiske årene som utgjør kjernen i fortellingen. For oss som kjente han på denne tiden kunne det virke som han også ville slå nazistene på hjemmebane, ved konsekvent å utgjøre en større trussel mot seg selv enn de noensinne gjorde. Uten at dette på noen måte må oppfattes som en bagatellisering av den overhengende trusselen nazistene faktisk utgjorde i den aktuelle perioden. Mens han hadde store ressurser tilgjengelig når det gjaldt å sette opp tiltak mot nazistenes aggresjon, var han bortimot forsvarsløs mot den langt mer nærliggende trusselen fra seg selv. Ingen har påført Kallevik større fysisk skade enn Kallevik selv, og han er selv den personen som har fått den hardeste medfarten av sin egen framferd, alt og alle tatt i betraktning, inkludert hospitaliserte nazister.
Når Kallevik framstller sin motivasjon som et brennende ønske om å beskytte folk og verdier mot en ytre trussel kjøper jeg den, og ser ingen grunn til å trekke dette i tvil. Det var i hovedtrekkene den samme motivasjonen som lå i bunn hos de fleste som var engasjert i den ungkulturelle rørsla på denne tiden. Vi tok vare på hverandre og de verdiene vi delte etter beste evne. Ikke uten feilsteg og feilvurderinger, men hele tiden med oss selv som innsats. Kallevik bare tok det hele litt lenger ut, med litt høyere risiko og dertil større personlige kostnader, enn gjennomsnittet. Det skal hardt gjøres å matche den grad av selvoppofrelse Kallevik utviste for saka gjennom en rekke 80- og 90-talls år. Jeg vil ikke anbefale noen å prøve på det, men det hadde vært kult å se godtfolk praktisere en brøkdel av dette i sine daglige liv. Det kunne i sin tur redusert det generelle behovet vi har for markerende eksempler som på vegne av flere må sette foten ned, heise flagget og ta det som kommer.
Jeg vil anbefale Xtrm for alle,såvel folka som var der, som de som betraktet det utenfra og de som har kommet til i ettertid. Denne boka gir et blikk på hva som virkelig foregikk på bakken, bakom den massive blitz-stereotypien som hovedstrømsmedia har formidlet uavbrutt siden 80-tallet.
Vi trenger flere slike beretninger om disse vanskelige årene om ettertiden skal ha noen sjanse til å forstå hva som skjedde.
Tusen takk skal du ha, Kalle, såvel for din tilstedeværelse i hine hårde, som det at du har satt denne beretningen. Brødre for alltid!
XTRM
Krig i Oslos gater
Jan Kallevik, Haakon Larsen
Kjøp boka her >>